Mablisfestivalen Kjøp billett

Mablis 14. - 15. juni 2024

Meny

Susanne Sundfør

Da hun var ti år gammel ønsket Susanne Sundfør virkelig å tro på Gud. Hun var drevet av en åndelig trang til å koble seg til noe som var større enn henne selv, og spurte moren sin om hun kunne gå i kirken alene.  Moren samtykket. Da hun ble konfrontert med all musikken og prekenene der inne ble hun betatt, men var likevel på jakt etter noe mer. Det var vanskelig å se lyset.

— Jeg husker det øyeblikket da jeg tenkte: ‘OK, Gud, hvis du eksisterer, vis deg selv for meg nå, ellers tror jeg ikke på deg,’ forteller Susanne og ler.

— Og han dukket aldri opp! Så da tenkte jeg: ‘Vel, jeg er ferdig med kristendommen.’ Det var et barns måte å takle veldig komplekse tanker på, men jeg tror at jeg allerede den gang hadde en lengsel etter å finne en forbindelse med noe annet.

Selv om hennes periode med organisert religion var kortvarig, har denne lengselen, som hun kaller det, fortsatt. Morsrollen har vekket noe til live, og på Susannes nye album, det frodig orkestrerte, sensuelle og sjelfulle blómi, tar hun direkte opp denne forestillingen om åndelighet, og henter inspirasjon fra så forskjellige kilder som norrøn mytologi, erotiske minoiske fruktbarhetstekster, Dostojevskij, og Susannes egne forestillinger om vår plass i universet.

En lang karriere har brakt Susanne frem til denne uhemmede selvutfoldelsen. Hun slo gjennom i Norge i 2007, da hennes selvtitulerte debutalbum kom til nr 3 på hitlistene. Siden den gang har hver eneste av Susannes plater vært en del av en evolusjon, et skritt videre mot å styrke hennes posisjon som landets mest kritikerroste singer-songwriter. Etter den første bølgen av interesse, vant Susanne sin første Spellemannpris i 2008, for beste kvinnelige artist, en seier som skapte overskrifter da hun valgte å bruke takketalen sin til å kritisere institusjonens kjønnskategorisering.

Hennes neste album, The Brothel, ble det mest solgte norske albumet i 2010, og innledet et mer electro-pop-inspirert sound som skulle komme til definere denne delen av diskografien hennes. Et instrumentalt sideprosjektalbum med tittelen A Night at Salle Pleyel, komponert til 25-årsjubileet for Oslo Jazzfestival, fulgte i 2011, før nok en triumf, The Silicone Veil, ble gitt ut året etter. Dette var det første albumet hennes som ble utgitt i Storbritannia. The Silicone Veil debuterte også som nummer én på de norske hitlistene, og ble fremtredende på årsbestelister over hele verden. Dette var også en periode da Susanne samarbeidet med en rekke internasjonale artister om duetter og remikser – hun sang på Röyksopps klassiske låt «Running to the Sea», i tillegg til at hun jobbet med låter med M83, Maps, Siri Nilsen og John Grant.

Susannes internasjonale gjennombrudd kom i 2015 med albumet Ten Love Songs, hennes tredje norske #1 på rad – og også første gang hun var involvert i alle produksjonsaspekter ved innspillingsprosessen. Mens disse sangene ble annonsert som «kjærlighetssanger», beholdt de den iskalde popfølelsen fra The Brothel og The Silicone Veil. Dette gjorde 2017s album Music for People in Trouble desto mer bemerkelsesverdig, ettersom den innledet nok en stilistisk overgang for Susanne. På Music for People in Trouble, som samtidig også hadde en forbindelse med folkpopen fra hennes tidlige karriere, tok Susanne temaer hun har vært opptatt av siden begynnelsen — kjærlighet, tap, fremmedgjøring, gjenfødelse – og videreforedlet dem til det som ble hennes soundmessig mest gripende album til nå. Faktisk er alle disse platene på en eller annen måte videre-representert på blómi, om så bare i kraft av sin plass i Susannes personlige, musikalske og spirituelle ferd til nå.

Susanne skrev blómi til familien sin, og fremfor alt, som et kjærlighetsbrev til sin unge datter, et brev til et dyrebart vesen på vei inn i en ustabil verden.

— Jeg tenker på datteren min hver dag, hun er det aller første som popper opp i hodet når jeg våkner, smiler Susanne.

— Ofte tenker jeg også på hvordan jeg kan vise henne et mer optimistisk, kjærlig bilde av verden. Fordi det vi ser i media og ofte snakker om er så mørkt.  Jeg sier ikke at det ikke er grusomme ting som skjer der ute – men det har kommet til et punkt hvor jeg nesten tror at det blir som en slags selvoppfyllende profeti.

Det er her Susanne egen personlige mytologi kommer inn i bildet. Dette albumet er mer enn bare en samling sanger. blómi bygger en ny verden, bit for bit, og bruker håpet til å konstruere en alternativ fortelling til all dysterheten som noen ganger kan overvelde oss i vårt moderne samfunn. Du kan høre der på albumets tittelspor, der Susannes beroligende altstemme stikker gjennom syngende pianotangenter og dype saksofontoner:

«It’s no wonder you’re crying/It feels like we’re dying/Nobody told you that the ladies in black will wear white again.»

Det er denne kunnskapen, om at alt ikke er tapt, som Susanne ønsker at datteren hennes skal bære med seg ut i verden.

— Hvis alle tror at alt går til helvete, så kommer det til å gå til helvete. Da jeg var gravid ble jeg veldig intellektuelt nysgjerrig på alt mulig, så jeg begynte å lese om regenerativt landbruk og urfolkskulturer, og det viser seg at det finnes så mange smarte oppfinnelser, og så mye kunnskap om naturen og vår plass i den. Det er mulig for oss å komme oss ut av denne drittsituasjonen. Jeg har dedikert dette albumet til familien min, i den forstand at jeg prøver å presentere en bedre, mer kjærlig verden. Men det er ikke et parallelt univers – det er her, og jeg vil at datteren min alltid skal ha det i livet sitt. Uansett hva som skjer, vil hun ha det universet jeg ønsker at hun skal se.

Andre familiære røtter finner også grobunn i platen – for eksempel Susannes bestefar, lingvisten og teologen Kjell Aartun, som pryder omslaget ved siden av en ung Susanne. Susanne forklarer at arbeidet hans har vært kontroversielt, men at hun kjenner ham som en kjærlig, sjarmerende og eksentrisk kraft i familiens historie.

— Det jeg gjør på dette albumet er å feire min bestefars arbeid, for å sette det i et mer positivt lys, fordi det han opplevde da han publiserte arbeidet sitt var det motsatte. Familien vår måtte forholde seg til det, og det går som en tone gjennom generasjonene. Det ble ikke bare hans akademiske tap, det ble vårt tap også. På en måte er dette min personlige innsats for å kaste et positivt lys på familiens eksentriske sider.

 

Et perfekt eksempel på dette historiske speilet er sporet «ṣānnu yārru lī», som fra minoisk-kretisk oversettes som «Den med evnen gløder foran meg». Tekstene er basert på en tolkning som Susannes bestefar gjorde av en gammel minoisk-kretisk hieroglyf-tekst, som beskriver en lidenskapelig samtale mellom to elskere.

Mens Susanne er mest kjent for den drivende elektropopen fra hennes tidlige suksessalbum, antyder «ṣānnu yārru lī», og resten av sporene på blómi, en ny retning for musikken hennes.  På vei mot noe mer organisk og sensuelt. Myke, hudkriblende fløyter marsjerer sammen med taktfast perkusjon, mens Susanne snakkesynger frem denne ur-historien.

— Hele teksten som «ṣānnu yārru lī» er basert på er dypt erotisk, og det var dét bestefaren min så i mange av disse eldgamle tekstene, sier Susanne.

— Det er veldig vakkert. OK, den handler om to elskere som snakker til hverandre, «la oss gjøre det!», men for dem opplevdes fruktbarheten deres også lik som jordens fruktbarhet, som naturens fruktbarhet.

Gjennom sitt arbeid kom Susannes bestefar frem til at gamle minoiske og nordiske kulturer for tusenvis av år siden utvekslet språk og skikker, og dermed kunne nordisk kultur vært mer matriarkalsk (at den overføres gjennom kvinner) enn vi i dag antar at den var.

— Den slags endrer mye på hvordan vi oppfatter norrøn kultur, for ifølge min bestefar var mange av disse tekstene fruktbarhetsfokusert, og kvinner og menn var likestilte. Det står i sterk kontrast til hvordan vi oppfatter hele vikingkulturen i dag. Dette var også noe jeg ønsket å gi videre til datteren min, for å vise at hva vi blir lært om den historiske arven vår på skolen, ikke nødvendigvis er hele bildet.

Et annet sted på blómi fortsetter Susanne på temaer fra antikkens mytologier. Mange av sangtitlene på albumet er på gammelnorsk – Susanne jobbet sammen med lingvisten Ingvil Brugger Budal om oversettelsene – og snakker om norrøn mytologi, og vever igjen en poetisk tråd mellom fortid, nåtid og fremtid. Hun har hentet inspirasjon fra en av de mest fremtredende norrøne mytene, Vǫluspá. Det er fortellingen om en vølve, eller en klarsynt, som forteller guden Odin om den kommende apokalypsen, og den regenererte, rike jorden som ville blomstre i dens kjølvann (blómi betyr blomstring).

Det er her den åndelige lengselen som Susanne opplevde kommer inn i bildet igjen, når hun blir konfrontert med sitt eget foreldreskap og trangen til å overføre disse røttene fra mor til barn. Låten «rūnā» sementerer denne forbindelsen, en vakkert oppstigende sang sentrert rundt klimprede gitarer og engleaktige harmonier. «Open your eyes and begin again» synger Susanne, som om hun viser datteren, og i forlengelsen oss lyttere, denne vindunderlige verdenen foran henne, født av smerte, men med tilgang på så mye glede.

I motsetning til alle Susannes tidligere plater, ble blómi innspilt live, noe som er med på å gi albumet en avslappet stemning. «alyosha», basert på karakteren fra Dostojevskijs klassiske roman Brødrene Karamasov, er det mest folk-inspirerte sporet på plata, og kan lett plasseres sammen med sangene på Music for People in Trouble. Susanne sammenligner ektemannen sin med tittelfiguren, som forsøker å se det beste i menneskeheten, uten uskyld eller naivitet.

— Sangen gjenspeiler hovedtemaet for albumet, som er optimisme og kjærlighet. Dostojevskij ønsket å skildre det ultimate mennesket, en elsker av menneskeheten. Han forstår verdens lidelse, og han er alltid der for å hjelpe. Hva er det vanskeligste man kan gjøre i dag? Det er å prøve å være positiv, og å fortsette å elske andre mennesker.

blómi kommer ut etter en periode med utbrenthet for Susanne etter suksessen med Music for People in Trouble. Hun tok en lang pause, både for sin mentale og fysiske helses del, og det var ikke før det siste året hun følte seg i stand til å skrive igjen. Ikke fordi hun hadde funnet ut av alle sangene, men fordi hun følte seg kallet til å skape sammen med andre musikere.

— Det er derfor vi spilte det inn live. Jeg ønsket også å gå litt bort fra produsentrollen, fordi det er for mye ansvar.  Jeg tror at jeg tidligere følte at jeg hadde mye å bevise – som for å si, ‘jeg kan faktisk produsere også’. Dessuten er det svært interessant å la noen andre gjøre det og å ha et tett kreativt samarbeid. Jørgen Træen er en fantastisk produsent og han har mikset alle albumene mine siden The Brothel, så vi går langt tilbake. Jeg liker veldig godt måten han tenker om musikk på.

Her i Norge kjenner vi henne godt, men for et internasjonalt publikum kan blómi antakelig innebære en enda mer spisset introduksjon enn hva Ten Love Songs gjorde tilbake i 2015. Det høres ikke ut som noe som helst annet der ute, og det er ikke bare fordi noen av sangtitlene er på gammelnorsk. Susanne er en enestående kunstnerisk stemme fra en spesifikk del av verden, og måten hun deler av arven sin på en så spesifikk, men likevel tilgjengelig måte, er noe ganske unikt. Spesielt for lyttere som nettopp oppdager hennes helt egen avart av skandinavisk kammerpop.

Passende nok blir blómi innledet og avsluttet med to låter som på en merkelig måte kan være de mest personlige og forutseende på hele albumet. Åpningskuttet «orð vǫlu» («vølvens ord») og avslutningslåten «orð hjartans» («hjertets ord») inneholder begge et opptak av et møte Susanne hadde med en venninne som i mangel av et bedre ord opererer som en slags healer. Under Covid-pandemien hadde Susanne helt ut av det blå utviklet betydelig hjertebank. På «orð vǫlu» forklarer denne healeren – som på en måte er Susannes egen Sølve – hva hjertet hennes gjør, og hvordan det ikke bare er en mekanisk pumpe, men er koblet til følelsene hennes og hvem hun er på et dypere nivå.

— Jeg syntes det var en fin måte å starte albumet på, fordi det var dypt personlig for meg. Det er hun som ser på kroppen min og prøver å fikse den, sier Susanne.

— Det var også slik jeg ønsket å avslutte albumet med låten «orð hjartans». Det store spørsmålet er: hvordan vi skal holde hjertet åpent i en verden som vil lukke det? Vi må fortsette å si ja. Ja til alt.